Tidenes tøffeste tur i Ultrabirkland

Tidenes tøffeste tur i Ultrabirkland

Posted by Tord Bern Hansen, Kategori: Konkurranse, Sykkel, Stikkord: , ,

Forhåndsreklamen lokket med noe kortere konkurransetid enn fjoråret – det ble det ikke!

Løypa la opp til duatlon – først et kort maratonritt på grus frem til Rosinbakken, dernest et langt stiritt. Utfordrende både for valg av dekk og taktikk. Tidligere har jeg prøvd å kjøre grustrykk i dekkene fra start og sluppet ut luft når vi kom til stiene, men det fungerte ikke så bra for meg. Derfor startet med dekktrykk som passet til høyfjellstiene. Oppsettet i år var Rocket Ron 2.25 med 19 psi både foran og bak og min Scott Spark Premium.

Jeg vet av erfaring at sykler jeg grusmilene som et maratonritt, så er bena altfor møre når jeg endelig er fremme i de flotte, men krevende fjellstiene. Første tanke var derfor å kjøre behersket på grusen. Samtidig vet jeg at jeg tapte en del tid på den taktikken i fjorårets Ultrabirken, så planen ble å åpne hardere enn i fjor, men ikke for hardt. Jeg fulgte med på wattmåleren underveis på grusen, og når jeg ble liggende jevnt over terskel i 12-18 minutter, roet jeg ned. Det er lett å hige etter å tette luka til det feltet som bare siger litt i fra, men ett sted må grensen gå når man skal tilbringe en arbeidsdag på sykkelen. Men det gikk allikevel fort opp til Skramstad, nesten like fort som når jeg har kjørt Birkebeinerrittet tidligere. Og det bekymret meg. Etter terrengpartiet i Djuposet omkafaltrerte feltene seg litt, og jeg ble sittende i et felt med Jeanette Persson. Jeg bestemte meg for å holde meg i samme felt som henne, dersom jeg samtidig kunne holde meg under terskel for det meste. Jeanette så sterk ut så jeg var spent på fortsettelsen. Ved starten på terrengpartiet etter Rosinbakken smatt jeg først inn på stien og kjørte på det jeg kunne. Jeg og Tord testet stien på mandag, da var den knusk tørr med unntak av noen dype pøler. På fredag var den vååååt, og med litt jordbunn ble det ganske slingrete på stien. Våt og møkkete, men med luke til Jeanette, ankom jeg Hornsjø. Jeg hadde lagt opp en spise- og drikkeplan som baserte seg på at jeg startet med en flaske sportsdrikk på ramma+ 8 dl i Camelbacken, og så skulle jeg drikke ett krus på hver matstasjon, med unntak av Hornsjø pg Hita, der skulle jeg ta to krus. Jeg var også så heldig at Rye jenta Liv Jorun Kolnes sto og heiet og langet krus med drikke til Rye ryttere flere steder på fjellet, og det var et supert tilskudd for meg!

Tone i god flyt i Ultrabirkland. Foto: Kristoffer H. Kippernes Tone i god flyt i Ultrabirkland. Foto: Kristoffer H. Kippernes / Terrengsykkel (Introbilde: Snorre Veggan / Terrengsykkel)

Så ble jeg nok litt passiv i de fine stipartiene over Svartåsen og Mellsjøhøgda, og brått hadde jeg selskap av Sunniva Dring inn mot Reina. Vi kjørte sammen over foten av Reinsfjell og Veslefjell og ned til Hita. Sunniva var sterk på grusflatene, og kjørte godt i terrenget, så jeg skjønte at dette kom til å bli en tvekamp. Etter Hita var stien ganske våt igjen, og det passet nok meg bedre enn Sunniva, så jeg fikk en luke. Ved Pellestova var det hyggelig med heiing fra ungguttene på matstasjonen, jeg regner med at det var NTG elever. Normalt kjører jeg godt oppover Slåseterfjell og Nevelfjell og jeg visste at oppoverbakkene var mine venner i denne tvekampen, så jeg bet tennene sammen. Det ble ny pers opp, og fremdeles luke til Sunniva. Jeg visste at den siste halvtimen av rittet ville gå på underlag som passet Sunnivas kjørestyrke som hånd i hanske og at skulle jeg komme først i mål måtte jeg skaffe meg enda mere forsprant over Lunkefjell. Dette er også et terreng jeg trives godt i, så det var en glede å sykle der! Etter at jeg forlot fjellstiene dreide resten av rittet seg om å undertrykke benas klynking og bare tråkke til. Jeg ventet stadig å høre Sunniva seile opp ved siden av meg. Men plutselig var jeg ute på asfalten på vei ned mot Ballettbakken, og jeg begynte jeg å tro at jeg kunne greie å holde unna. Men det var først når  speakeren ropte meg opp i de siste svingene ned til mål at jeg skjønte at jeg faktisk hadde greid det. Ultrafornøyd!

Til tross for mye søle og gjørme, så fungerte sykkelen perfekt hele veien. Jeg hadde ikke engang en bomgiring. Bra sykkel - og bra sykkelmekkere i heimen, både Tord og Torjus har hjulpet meg med å holde sykkelen i orden! Jeg var litt urolig for at jeg ville oppleve Rocket Ron som litt glippete i de gjørmete partiene, i en rundbaneløype ville jeg kanskje valgt andre dekk. Men Rocket Ron fungerte godt for meg når jeg bare ikke lot meg stresse over litt slingring i valsen. På næringsfronten var jeg flink til å spise tidlig, men jeg spiste ikke nok for jeg var skrubbsulten når jeg kom i mål. Hadde med fire barer, men spiste bare tre av dem. Jeg tenker at jeg burde spist to barer til. Det er alltid noe å lære!

Del innlegget