Takk for tidenes beste Ultrabirk-løype

Foto: Terje Lund Olsen

Arven etter stifinner Aksel Selmer er videreført på en meget god måte av Bjørn Ballangrud og Lars Stensløkken. Grepet i 2016 med å flytte starten til Pellestova slik at vi slapp mange mil med grus først, ble utnyttet til det fulle. Kombinert med strålende sol og mange hyggelige terrengsyklister lå alt til rette for en kjempefin stitur. For første gang fikk vi syklet de legendariske fjellene Reinsfjell og Hitfjell med friske bein. Klatringen opp igjen fra Mosetertoppen etter å ha lekt oss ned Moetown var også mye bedre enn grusveggen som møtte oss i 2014. Svartåsen med den legendariske steinen var med. Det samme var Melsjøhøgda. Nye fine klopper fra Kuåsen mot Gjesbusåsen høynet opplevelsen. Satte også pris på at løypeleggerne var dristige nok til å legge inn Snørvillen, Mostefjell og Sollifjell i løypa. Krevende utforkjøring ned fra Sollifjell etter mange timer med full fart var sikkert i overkant for noen, men jeg syntes det var kult. Etter å ha blitt frasyklet oppover hele dagen, var det hyggelig å ta igjen noen nedover 😉 Stien ned fra toppen av Natrudstilen og Brannhytta var den eneste jeg ikke hadde syklet før, og en fin måte å få oss ned på. Var også gøy å prøve den bygde sløyfa nede i Natrudstilen, men vi hadde greid oss med kun en del av denne. Supert at skisenteret har tatt seg jobben med å bygge sti, men det gjenstår fortsatt litt arbeid med å få fin flyt og litt slakere klatringer slik de er flinke til i Trysil og Slettestrand. Størstedelen av denne tiden hadde jeg heller brukt på fjellet. Stien på sydsiden av Sjøsetervegen syntes jeg også var et greit avbrekk fra grus og asfalt. En av de jeg syklet sammen med tok hele stien uten fotisett. Jeg har imidlertid ikke noe problem med å skjønne at mange var godt slitne og kunne tenkt seg en lettere ferd mot mål det siste stykket. Men uten noe å hate, blir jo ikke kontrasten til de fine stiene så store. Svingen oppom rundbaneløypa til Lillehammer CK var tøff, men det er jo Ultraen vi sykler, og jeg er imponert over hvor bra de har fått løypa og jobben de ar gjort etter sist gang jeg var der under MAster VM i 2014.

Takk til Trond Vidar og Jostein for en super tur over fjellet. Kult å sykle med noen som er så rå utfor og sliter like mye som meg oppover. Takk til Anders Seim for langing av to flasker. Uten den hjelpen hadde jeg nok ikke greid å henge med de to gutta. Takk til alle som heiet på meg og alle andre underveis. Det betyr utrolig mye når man er helt i kjellern - kult at så mange synes det er kult å være ute å heie i fjellet. Takk til mannen fra Frøy som langet meg en Safari cookie på vei opp Svartåsen - krevende å spise på terskel, men ga meg den ekstra piffen til å sette ny personlig rekord ned på flytsiden av åsen. Takk til Ryegjengen som langet Cola på toppen av Natrudstilen. Takk til Morten Vangen som tilfeldig syklet forbi meg på  Sjøsetervegen og lurte på om jeg hadde lyst på en boks Cola. Var tom for drikke, så det kunne ikke passet bedre. Takk til Scott som lager utrolig gode stisykler. Takk for godt vær. Takk til Birken for god logistikk og et godt arrangement.

Klare for start. Foto: Terje Lund Olsen

Selv hadde jeg en veldig tung dag, kanskje de dårligste beina jeg har hatt i år, men når alt annet er så bra, så ble det tross alt en super dag. At kona, Tone Kristin Larsen nesten tar meg igjen fra puljen bak og slår meg med noen få minutter kan jeg leve med. Rett og slett kult at hun sykler så bra. Hun vinner klassen sin, og er tredje beste kvinne totalt. Etter å ha vunnet Ultrabirken all over i dameklassen flere ganger, oppleves det kanskje som et lite tap, men jeg synes det er en rå prestasjon av en som har passert 50.

Klasseseier

Jeg håper Bjørn og Lars også tar jobben neste år. Med årets erfaringer greier de to gutta sikkert å sy sammen en løype som vi allerede nå kan begynne å glede oss til.