Enkelte ganger er det viktig med en fot i bakken og ikke bare gå videre på autopilot. Hvis jeg påtar meg et verv, ønsker jeg å bidra til utvikling og en forskjell. Det forutsetter innsats. Den siste uken har jeg reflektert over hva jeg ønsker å bruke tiden min på i nær fremtid, og etter en krevende vurdering har jeg bestemt meg for å takke nei til et eventuelt videre verv i styret i NCF.
Det hele begynte med et spørsmål fra en av våre sønner om hvorfor kona og jeg satt så mye foran PCen etter at vi kom hjem fra jobb. Svaret var jo at det var fordi vi syntes det var morsomt å være med å utvikle idretten vi selv er så glad i. Han mente vi heller burde bruke tiden på å sykle fremfor å jobbe med sykling på fritiden. Nå har jeg ikke tenkt å bruke all tid til å sykle, men jeg ser frem til å kunne sette pris på litt rom i hverdagen og til å hygge meg med enkelte oppgaver som tidligere ikke har blitt gjennomført eller skjedd i siste liten.
Med denne avgjørelsen setter jeg tillitsverv på pause etter tilnærmet sammenhengende innsats i over 30 år i ski- og sykkelsporten på klubb, krets/region og forbundsnivå.
Det har vært 30 givende år.
Det hele begynte tidlig i studietiden. Telemarksskikjøring var populært, men NTHI (NTNUI) hadde ikke noe tilbud. Sammen med gode studievenner startet vi opp en gruppe, og jeg fikk glede av å lede den i oppstarten. Det gikk ikke mange årene før vi var blant idrettslagets største grupper, med kule skiturer på bre om sommeren og til Åre og Oppdal på vinteren. Egen buss til skitreningene satt vi også opp.
Det var godt samarbeid mellom skiklubbene i byen, og vi arrangerte både kveldscup, kretsmesterskap og trenerkurs. Nivået var såpass høyt en periode at vi spøkte med at kretsmester i Sør-Trøndelag nesten hang like høyt som Norgesmester. Videre gikk ferden til verv i Sør-Trøndelag skikrets og Norges Skiforbund.
I 1997 tok kona merket på Birken, og hun satte seg som mål å fullføre maraton og sykle Trondheim-Oslo på under 24 timer samme år. Terrengsykling hadde vi mye erfaring med, men landeveissykling var nytt. Selv for en terrengsyklist var det opplagt at det var raskere å sykle sammen med andre enn alene, og vi meldte oss inn i SK Rye. Med unntak av et par treninger og turen fra Trondheim, var vi passive medlemmer de første årene inntil vår sønn i 6 årsalderen hadde lyst til å starte med sykling. Vi kom inn i barne- og ungdomsgruppa som Per Langseth hadde stiftet, og etterhvert ble jeg med i ulike verv. Årene i ulike verv i barne- og ungdomsgruppa har vært spesielt givende. Vi vokste fra omkring 20-30 stykker til over 200. Vi har gått fra tilbud om terrengsykling til også landevei, utfor og enduro. Vi har arrangert både klubbmesterskap, Kalas cup (regional terrengsykkelcup), Norges cup, og de siste 5 årene det internasjonale terrengrittet i Norden med størst internasjonal deltagelse. Det har vært givende å treffe så mange engasjerte foreldre. Men den største opplevelsen er nok likevel å oppleve idretts- og mestringsgleden, og det gode miljøet for barna og ungdommen.
Parallelt med verv i Rye har det vært interessant å få ta del i utviklingen av sporten i samarbeid med ildsjeler fra andre klubber gjennom arbeidet i sykkelforbundets grenutvalg for terreng de siste 8-10 årene, og de siste årene også med våre nordiske kolleger.
De to siste årene i forbundsstyret har vært lærerike og utfordrende. Etter VM i Bergen var den økonomiske situasjonen for forbundet svært krevende med stor sannsynlighet for akutt likviditetskrise, og det var sterke meninger i sykkel-Norge om veien videre. Det å få til en sunn økonomisk drift, gjøre tøffe prioriteringer og peke ut kursen videre har vært givende. Jeg opplever at skuta er på rett kurs og har fått god styrefart. Så får vi håpe at flest mulig i sykkel-Norge bruker sin energi på å bringe sporten videre.
Men nå er det altså en tid for å ta en pause, og gjøre litt mer av det jeg ikke har gjort så mye av de siste 30 åra.
Selv er jeg jo spent på hvor lang tid det tar før jeg igjen er engasjert i noe...